Los- og kjentmannsvesenet er en eldgammel ordning på kysten. I Magnus Lagabøters landslov av 1274 finner vi de eldste norske bestemmelser om losing av de kongelige leidangskip – datidens krigsskip. Vår norske betegnelse los ble fra 1500-tallet utledet av de sørlige Nordsjø-landenes navn fra 1200-tallets kjentmann på kysten, lodmann.
I dag er losens situasjon en ganske annen, men losens arbeidsoppgaver er fortsatt veldig like. Lostjenesten skal trygge ferdselen på sjøen og verne om miljøet ved å sørge for at fartøy som ferdes i norske farvann har navigatører om bord med tilstrekkelig kompetanse til å foreta sikker seilas. Losene border fartøyet ved utpekte bordingsmerker langs kysten ved hjelp av losbåt eller helikopter. Om bord i fartøyet fungerer losen som en rådgiver som tilfører mannskapet nødvendig kunnskap om farvannet under seilas til og fra norske havner. Dette stiller store krav både til farvannskjennskap og erfaring, men også til losens personlige egenskaper. Som los jobber man ofte alene og skal veilede kaptein og brobesetning i kompliserte farvann og værforhold og på ukjente skip. Man må være både selvstendig og bestemt, men samtidig ha lett for å omgås andre mennesker for å inngi tillit hos kapteinen.
I dag er alle norske loser rekruttert, utdannet, sertifisert og ansatt i Kystverket. Totalt i Norge finnes det i underkant av 290 loser, stasjonert ved losstasjoner langs hele kysten, som utfører ca 45 000 losoppdrag i året. For å bli los må man ha erfaring som dekksoffiser og de fleste loser har tidligere vært enten overstyrmenn eller sjøkapteiner. Se Kystverkets sider for mer informasjon om de formelle kravene for å bli los.
Losyrket er utfordrende på mange forskjellige plan.
Er dette noe du kunne tenke deg?
Kontakt oss eller se linkene i menyen til høyre for mer informasjon…
